I kveld er siste kvelden Zelante og jeg har ni valper. I morgen flytter førstemann, Frk lilla til Blomsterdalen. Fra nå skal ho hete Aqua de Zelantes Ariel the Mermaid - Ariel - til daglig.
Hver gang når jeg har snakket om at jeg ønsker å ha ett kull, og hele tiden mens jeg har hatt dette så har jeg blitt fortalt hvor lei jeg kommer til å bli av valpene, hvor sliten jeg kommer til å bli. Og mange har ”trøstet” meg med at når valpene er gamle nok til å reise, så er de så slitsomme at det blir deilig. Men, slik er det ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg finnes ikke lei valpene, tvert i mot så storkoser jeg meg fortsatt med de og jeg gruer meg så jeg har vondt i magen til de skal reise. Ikke fordi jeg ikke tror de kommer til gode hjem – for de som har fått løfte om valp fra meg har blitt grundig "inspiser" og jeg er sikker på at de vil gjøre det beste for valpene mine. Men, fordi jeg ikke lenger skal få se de hver dag. Få se utviklingen hvor rasende fort den går. Fordi jeg ikke lenger skal få balansere mellom ni valper og en voksen som står og hopper nedfor beina mine og håper på at jeg skal løfte de opp. Jeg skal ikke lenger observere hvem som har lært seg å rygge i dag, eller hvordan øyenfargen gradvis forandrer seg til å bli brun. Det blir ikke meg som kan notere første gangen valpen logret så mye at halen gikk helt rundt (tror jeg, noen er veldig nærme....). Det er ikke lenger jeg som skal være den viktigste personen i valpenes liv, den som valpen kommer til om noe skummelt skjer og ikke mamma er i nærhten – men noen andre.
Tidligere når jeg har skullet kjøpe valp, så har jeg ofte fått høre fra oppdretter at ”hele kullet er så likt det er det samme hvilken du tar”. Mitt kull er ikke ”likt”. Når jeg sitter og ser på alle, uten å fokusere på èn – så er de like. Men, når jeg studerer en og en så er de veldig forskjellige og alle har sine særegenheter som jeg elsker. Jeg vet at jeg aldri mer kommer til å kjøpe en valp fra ett kull som er ”likt” fordi jeg ikke lenger tror det er mulig. Ett kull på ni, vil ha ni personligheter og en oppdretter som følger med bør vite det. Jeg vet det ihvertfall.
Nå er det ikke lenger opp til meg å få valpene godt sosialisert. Leggerutinen på en time vil litt etter litt forsvinne helt. Jeg skal ikke lenger veie valpene hver kveld og jeg skal heller ikke sitte med en og en i fanget for å være sikker på at alle får kos hver dag. Jeg skal heller ikke bære de opp og ned av kjelleren lenger – eller ha bilen full av hunder. Jeg skal ikke lenger telle til ni hundreogørten ganger i løpet av en dag.
Jeg VET at jeg ikke kan ha ni valper samtidig og jeg vet at fremover så vil behovet deres bli så stort at jeg ikke lenger kan fylle det - om jeg skulle hatt alle ni. Men, dessverre så er det ikke alltid en sammenheng mellom fornuft og følelser.
Jeg håper så inderlig at alle utvikler seg til å bli den voksne hunden jeg tror de kommer til å bli. Trivelige og snille hunder som har glimt i blikket og av og til finner på noen fantestreker.
Kvelden i kveld har vi brukt på klosteret. Hatt med seks medhjelpere, Zelante, pappa og oldemor til valpene og ett søskenbarn. Jeg fikk tatt mange flotte bilder, mange hundre.... Tenker det får komme noen flere på bloggen etterhvert. Så har Zelante og jeg blitt tatt bilde av med en og en valp, slik at vi har noe å se tilbake på og mimre på til høsten. Også har vi kost masse. Det er ikke mange timene i løpet av de siste åtte ukene jeg ikke har hatt en eller flere valper på armen - i kveld har det vært enda litt mer kos.
Zelante og jeg ønsker alle valpekjøperne våre lykke til videre og vi håper virkelig at dere blir fornøyd med valpen dere får!!! Vi håper å få møte alle sammen igjen om ikke så altfor lenge. I mellomtiden skal Zelante og jeg kose oss alene. Gå noen kurs, seile litt, gjøre gøye ting for bare oss to!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar